«Gjør dere klar for det beste instrumentalbandet i Norge uansett sjanger,» lød den noe kleine introduksjonen på festivalen der Shining hadde spilt fletta av et måpende publikum et par dager tidligere.

Men en overivrig introdusør til tross: Oslo-sekstetten er virkelig gode. Som vokalløst band slipper de ikke unna sammenligninger med for eksempel Tortoise, og gir deg ditt postrockfix med melodisk slagverk og skjeve taktarter og innslag av fransk elektronika. Likevel er andre referanser langt mer fremtredende: Med bredbent gitarspill og massive synther låter Pow Pow faktisk ikke så ulikt Toto på sitt beste - og det er ment som en kompliment.

Det er fristende å slå fast at helterocken er tilbake når et slikt band får spille i prime-time på indiefestivalen Øya. Og når den tradisjonen ivaretas så godt som Pow Pow gjør, kan det bli et meget hyggelig gjenhør. Samtidig låter bandet umiskjennelig moderne. Selv Shadows-aktige riff og Tarantino-musikk høres nytt og friskt ut, fordi de pastisjaktige elementene alltid kontrasteres med noe helt annet: En uventet akkordvending, et merkelig synthkor, eller et litt skjevt groove.

Mitt sommerønske: Gi disse gutta mulighet til å lage musikk til en kul, norsk actionfilm, hvis slikt noe finnes. For det er slik heltemusikk skal låte i 2010.

Les flere anmeldelser fra Øya-festivalen 2010