Idet to neonfargede karnevalsnarkomane napper av klærne til snart middelaldrende Torgny Amdam, maler ham sjokkrosa og pynter med gaffateip, slår det meg: Jeg og mine 50 medpublikummere er vitner til en dyp identitetskrise.

Å innrømme for sitt gamle pønkerpublikum at man egentlig helst vil lage halvdøll electropop, er omtrent like enkelt som å komme ut av skapet på vekkelsesmøte i Sarons Dal. Det står stor respekt av at den tidligere Amulet-vokalisten er ved å gjøre nettopp dét. Men Torgny har ennå ikke bestemt seg. Torgny, kameleonen, vil ligne på alle, og det er kimen til alle hans problemer. For som System of a Down så ettertrykkelig har vist oss, er det en notorisk dårlig idé å gjøre låtene sine til både klinelåt og headbanger på en gang.

Låta «Chameleon Days» beskriver kanskje poenget best. «KULT!» skrev jeg i blokka mi. «Dansbart! ...nei, faen, der begynte han å skråle.»

Men når Emil Triers hverdagspoetiske stillbilder av russ og rånere akkompagnerer det som skjer på scenen, fuzz-pedalene er byttet ut med trommemaskin og Torgny sliter litt mindre på stemmebåndene, er dette vakkert.

Så vakkert at man blir lei for at kombinasjonen av pøsregn og Iggy Pop gjør oppmøtet i Klubben omtrent like glissent som på en dårlig dag i Chateau Neuf.

Les flere anmeldelser fra Øya-festivalen 2010