Serena Maneesh har gjort visse endringer i liveoppsetningen etter at de slapp det etterlengtede andrealbumet tidligere i år. Nå blir vi blant annet servert elektrobeats av Ådne Meisfjord mellom låtene i stedet for den sedvanlige støyingen og kjærlige mishandlingen av gitarer som bandet er så kjent for.

Elektroen er fengende, men nettopp fraværet av frontfigur Emil Nikolaisen som mellom sangene halvpsykotisk svaier rundt mens han frenetisk gnukker gitaren mot det første og beste han finner, kan sies å være et steg tilbake fra det som har vært Oslos mest interessante liveopplevelse for dem som liker artsy-fartsy, performance art-aktige konserter. Men show er ikke alt. Serena Maneesh blander sammen gitarstøy, tighte trommer og popmelodier til et lydbilde det bare er å ta av seg hatten for. Dette låter bunnsolid.

Performance arten er dog ikke helt borte. For på siste låt, før de gir sitt livs første (les: litt klønete) ekstranummer, går Nikolaisen fullstendig bananas og lager en bokstavelig talt herlig floke av lyseffekter, gitarutstyr og mikrofonstativ. Tumultene ender opp, på en måte kun Serena Maneesh klarer her til lands, i en deilig støyet vegg av lyd preget mer av harmoni enn kaoset som utspiller seg på scenen.

Kunstnersjelen Nikolaisen virker nesten litt rørt der han går amok. Liggende bak monitoren fortsetter han å kjærtegne den medtatte gitaren i mange minutter etter at resten av bandet har gått av scenen. Umiskjennelige Serena Maneesh leverer kanskje onsdagens beste konsert på Øyafestivalen.

Les flere anmeldelser fra Øya-festivalen 2010