Det er ingenting som svinger sånn som det gjorde før.

2010-08-18

Okå, jeg må innrømme at da jeg gikk hjemmefra på vei ned Schweigårdsgate, gjennom røyk og gass på Harald Hårdrådes plass og bort til Middelalderparken, var jeg allerede innstilt på at mye skulle til før dette gikk skeis. Klarer Lillebjørn å lære en hel generasjon tilstrekkelig gitarspill til å ødelegge halvparten av alle nachspiel, klarer han også å overgå alle eventuelle regnskurer, strømbrudd og andre hindre. Men sola sto i senit på skyfri himmel da Lillebjørn, friskere utseende enn på lenge, gikk bestemt bort til gitarstativet. Og hva passer vel bedre å åpne med akkurat der, akkurat da, enn «Bysommer».

Kanskje det er fordi jeg i januar flytta fra Alexander Kiellands plass (andrelåt ut) til nettopp Harald Hårdrådes plass at jeg føler meg så ekstremt på bølgelengde med den gamle trubaduren for tida. Men da igjen, med all stedsnavnedroppingen Lillebjørn lirer av seg, føler vel alle Oslo-boere - født og oppvokst eller tilflytta - en ekstra sterk lokalpatriotisme akkurat denne lørdagsformiddagen. Folk bare står der og smiler. Drikker dagens første festivalpils. Kjenner føttene koke i de nødvendige gummistøvlene. Kan man noen steder bedre ha det?

Riktignok er det litt irriterende, som i «Så nære vi var», at den middelaldrende mannen man alltid har et eksemplar av ved siden av seg på enhver konsert, brauter visestrofene i den tro at han synger like reint som bjørnen på scenen. Bare når folkekoret stemmer opp til kjenningstemaet i Beethovens niendesymfonis sistesats til «Crescendo i gågata», låter det fint.

De fleste konserter har ett klimaks. Lillebjørn maner fram to. Det ene i hans største hit «Tanta til Beate», som han bedyrer at er spilt inn av BBC Chamber Choir og som han har hørt spilt i tilfeldige Paris-kaféer. Den andre i hans ode til optimismen «Se alltid lyst på livet».

Oslo elsker Lillebjørn. Og jeg kjenner at jeg elsker Oslo! Når Nilsen runder av med «God natt Oslo», ønsker jeg at jeg kunne snu plata enda en gang og få årets fineste matiné på nytt.

Les flere anmeldelser fra Øya-festivalen 2010

Jørgen Brynhildsvoll

Andreas Nygjerd (foto)