Flamboyant hypnose
Man skjønner plutselig hvorfor unger liker «Drømmehagen«.
NRK trenger jo ikke sløse altfor mye spenn på manusoversettelse – bare det er farger og festlige figurer, går det liksom greit.
Oklahoma-bandet The Flaming Lips fant suksessnøkkelen ved å mikse avsindig stoner-eksentrisme med poppa melodier. Litt som sigaretter med mentolsmak eller, mer passende, som en joint med jordbærsmakende rullepapir. Visuals var konsertens jordbærsmak da de spilte på Den oransje sc... eh, Enga-scena, under Øya.
Fra skuldrene til en plysjbjørn synger sjefsstoner Wayne Coyne «Silver Trembling Hands» fra sisteskiva Embryonic, og bytter passende ut låtas repetisjonsfrase «when she’s high» med «I wanna get high» annenhver gang. Som på kommando hopper en forvokst Super Mario-sopp og en grønn alien ut av den oransje halvsirkel-backdropen. Hypnose i beste Hopsi Deisi-stil.
Og det funka til dels. Et par tonn oransje konfetti, en alien, en crowdsurferboble med Coyne inni og massesuggererende onomatopoetisk quiz under «I can be a frog» gjorde at mange ikke så ut til å bry seg om en noe skrantende framføring, lydmessig. Eller uinspirerte musikere: Når en sittende Michael Ivins blåses opp på storskjerm under bandets kanskje mest kjente låt «She Don’t Use Jelly», ser det ut som han synes at å slappe da bass er verdens kjedeligste syssel.
Faktisk er det kun én sang som spilles skikkelig, som spilles som en låt. Strippet og akustisk skaper kvasihiten «Yoshimi Battles the Pink Robots, Pt. 1» konsertstemning uten å måtte ty til ablegøyer. Selv om låta fra 2002 nå i senere år har fått en utilsiktet komireferanse til to fyrer ved navn Bret og Jemaine.