Artig tullball

noveller

Blindernstudent Bjarte Arneson markedsfører seg selv som en litt sånn pussig type. Både han selv, boka hans og bokas antatte mottakelse gjennomreflekteres i boka. Så det er i det hele tatt lite å si om Arneson og boka hans som han ikke sier selv.

Mange av historiene i boka er egentlig bare digresjoner som ikke har noe med noe å gjøre. Det er mye form og lite innhold, så å si, uten at dét egentlig trenger å være noe negativt. Forfatteren kaller i sine nevnte metarefleksjoner, gjort til gjenstand for en av de tolv historiene i boka, det han driver med for «skriveøvelser». Karakterer som får alternative fremtider utbrodert og rett og slett veldig tullete ting som at alt kjøkkenservise har sine egne hemmelige rangordninger, blir gitt plass. Dette leder mine mistanker mot at forfatteren har vært rusa gjennom deler av skriveprosessen. Noe som verken trenger å stemme eller forstås som kritikk. Det jeg liker best med boka, som er ganske bra og verdt å lese, er alle underdrivelsene og det fiffige språket. Jeg liker forfattere som behersker ord som fjetret.

Alt i alt et artig halvsmart tullball av en leseopplevelse som i verste fall kan oppfattes som unødvendig, i beste fall som inspirerende, lekent og annerledes, uten at jeg tror den forandrer noe som helst.