Typ så der skitbra

Victoria Durnak har bodd i Stockholm i ett år, og siden hun dro har hun pratet i mobilen i 47 timer, 38 minutter og 5 sekunder. I en alder av 20 år debuterer hun med diktsamlingen Stockholm sier på Flamme Forlag, som ikke akkurat er kjent for gi ut de mest kommersielle bøkene. Heldigvis. Dette er en snedig liten bok som tar leseren med til søta bror og skildrer hvordan det er å være kunststudent sett gjennom øynene til en ung jente som skal begynne på Konstfack i Stockholm.

Den nye parketten knirker / mer verdensvant / som ungdommene i Beat Street / vi våkner med hvite joggesko / rapper hva vi spiser til frokost. Durnak har på en glimrende måte klart å fange det hverdagslige i det store. Godt at det fremdeles finnes litteratur som utfordrer vår kjedelige og dagligdagse oppfatning av verden.

Jeg har lenge hatt et romantisert forhold til Stockholm, til menneskene og stemingen i byen. Den er helt annerledes enn Oslo, som i forhold er en heller grå og trist plass. Jeg har ikke helt klart å sette fingeren på hva det er med Stockholm. Det var før jeg leste denne boken. Durnak klarer på en personlig og direkte måte å fange denne stemningen. Jeg tror jeg bare blir liggende i parken og lese diktene hennes om og om igjen denne sommeren. Hur bra som helst, just presis.