2010-05-19

Gruppa Smoke Mohawk, som består av folk fra We, Gluecifer og My Midnight Creeps, er langt fra super.

Er det meninga at Thomas Felbergs vokal skal være det bærende element? Mannen har en bra stemme, og i We kom han tidvis virkelig til sin rett. Men her er låtene så tamme at vokalen også bare blir slitsom på sitt nasalt insisterende men allikevel likegyldige vis. Instrumentelt blir det for mye ronking. Rolf Yngve er rå på gitar han, men han er ingen Jimmy Page. Og Danny kan alle 70- og 80-talls-trommebreaksa, men er definitivt ingen Keith Moon. Noen ganger høres dette mer ut som en middelmådig jam-session enn et studioalbum.

Nå skal jeg ikke bare være kjip. Etter mange gjennomhøringer, må jeg medgi at noen partier er ganske catchy. Førstelåta, «Slow Lane» er ganske kul. Og sistelåta, den rolige «Loonies», groover godt. Refrenget på «Midnight rolling» gir meg fot. Og plata er godt produsert, det låter fett. Men alt drukner i den sidrompa, langdryge suppa som Smoke Mohawk er.

Det er greit å være tro mot rocken, eller rawken, som det heter på Gluecifersk, men det må da for pokker gå an å prøve og tilføre noe nytt, noe eget, og ikke bare gulpe opp igjen de samme drøvtygde riffa og de intetsigende rockemantraene. Dette er så lite oppfinnsomt at jeg higer etter værmeldinga. På NRK.

Kjetil Nordengen