Klarer skuespillertalentene å vise oss noe om realityvirkeligheten som vi ikke visste fra før?

2010-05-19

Drømmen om berømmelse handler i 2010 om å bli realitystjerne, skal vi tro avgangsforestillingen til scenekunststudentene på Kunsthøgskolen. Ni ulike karakterer sperres inne i et rom med seng, barskap og klamydiakoker. Alt de foretar seg kan bli sendt på TV. Hva de skal ta seg til, annet enn å pule, drikke og si dumme ting: Forberede åttitallsmusikalen Fame til visning for hele Norge. Det må bli et helvete.

På skjerm får vi reklamesnutter for hver av deltagerne i programmet. Her snakker de også ut om sine «sanne» følelser. Scenen er spennende bygd opp, og skiftene i tid og sted fungerer godt. Større tvil knytter seg til om skuespillertalentene burde satset så mye på sang. Åpningssangen skurrer, og en del av soloene er rett og slett ikke bra.

Å se vordende skuespillere ironisere over drømmen om berømmelse er i seg selv ironisk. Dette klarer avgangselevene innimellom å ta på kornet. Den lave og plumpe fyren, spilt av Kai Hanson, snakker for eksempel om hvordan han er for seint ute; det er kun plass til én Anders Baasmo Christensen-type i Norge. Gjort i rollen som den fjerne Brad Pitt-diggeren Hans fra Ellingsrud, men med en sann og personlig undertone.

I slike øyeblikk får stykket et fint alvor bak lattersalvene. For det er umulig å ikke la seg underholde av karakterer vi kjenner så altfor godt igjen fra utallige realitytvserier. Her har det utvilsomt vært mye saftig rollemateriale å ta tak i, og portrettene er artig gjort.

Men er det nok til å lage godt teater? Å le av menneskehetens mindre intellektuelle individer kan jeg gjøre ved å slå på TV3. Når jeg ser et teaterstykke lagd med utgangspunkt i realityfenomenet forventer jeg å få vite noe mer og essensielt om disse karakterene. Hvorfor gjør de dette, og hvordan endte vi opp med et samfunn hvor narcissisme og selvbekreftelse synes å være viktigste beveggrunner?

Spørsmålene forsøkes halvhjertet besvart, med tvetydig moralisering over egne valg mot slutten av stykket. Marie Blokhus utmerker seg ved å tegne et sympatisk portrett av den klassiske realityblondina Ariem. Karakteren gis en dybde og menneskelighet som fort kunne blitt borte i overdrivelser og tull. De andre karakterene forblir artig skrullete, uten at vi får vite noe mer om dem enn om vi hadde sett en episode av Paradise Hotel.

Forestillingen spilles 26., 27. og 28. mai.

Eir Torvik • Stephen Hutton (foto)