«Jeg har jobbet litt journalistisk, plassert meg selv i situasjoner og settinger jeg kunne bruke i diktform, og så kjørt det gjennom horungekverna.», sa Bård Torgersen til Dagsavisen i forbindelse med lanseringen av denne diktsamlingen.

Å jobbe journalistisk med dikt er en interessant idé. Likevel får ikke Torgersen, som selv har bakgrunn som journalist og skribent, alt for mye interessant ut av horungekverna si. Ofte blir diktene så banale og intetsigende at man ikke forstår hva det er han vil med dem. Ta for eksempel monologene med standardfraser som nordmenn sier på dårlig engelsk til utlendinger når de snakker om sitt eget land. De treffer godt i det at det ikke er vanskelig å forestille seg noen ytre dem, men der stopper også utbyttet av diktet opp. For som humor blir det for lettvint. Som absurditet trekkes den ikke langt nok. Som samfunnskritikk blir den for ufokusert, og som underholdning blir det for platt.

Det er først når han går inn på de tyngre temaene rundt rusmisbruk, død og samvittighetskvaler at det blir interessant. Her virker det som om Torgersen selv er mye mer tilstedeværende i sine egne dikt, og han treffer bedre. Dessverre må man lese seg gjennom litt for mye gråstein før man endelig finner gullet i Hei horunger.