Fredag bød universitetets psykologistudenter på mange terapeutiske sprell og kognitive snurrepiperier i deres egenproduserte revy «Med hjernen på retta staden». Første inntrykk er noe labert. Scene og produksjon henger stort sett sammen med tyggegummi, spytt og hyssing og frembringer sterke minner fra utallige traumatiske ungdomskolefremføringer. Grøss.

Følelsen av samvær og interne ablegøyer skinner tross dette sterkt igjennom, og det er tydelig at de involverte har hatt, og har, en storartet tid med å sette det hele opp. Men som kanskje en av ti publikummere ikke tilknyttet Psykologisk institutt, er det særdeles mye som går over hodet på meg. Ikke bare når det gjelder vitser om anale faser og kognitive problemstillinger, men også den interne humoren som omringer skuespillere.

For det er sikkert hylende festlig å se Kalle fra kollokviegruppen svanse rundt i kjole og parykk, men for oss andre blir det hele seende ut som en temmelig dement kabaret. Til tider ville Nils Vogt begravd hodet i hendene og stønnet høyt. Men faen heller, dette var laget for og av en veldig distinkt gruppe studenter, og etter å ha sittet gjennom den halvannen time lange seansen, kan jeg med sikkerhet stadfeste at alle fant det ravende festlig. Vel, ikke jeg, men det spiller egentlig ingen rolle.