Psykoanalytisk pøsepop

Foruten å være et litt vagt ordspill på den kjemiske betegnelsen for blåsyre, er Cyaneed navnet på «søskenbandet» til P3-favorittene i the Blacksheeps. Altabandet kombinerer lettbent ska og punk á la Hopalong Knut med småpompøs Avril Lavigne-poprock. De ble for alvor gjort kjent med filmmusikken til Tommy Wirkolas nordnorske actionfilm-pastisj Kill Buljo.

På tredjealbumet sitt har de fremdeles et utpreget ungt sound: å høre diskanten i de hyppige gitarriffene er som å lytte med det ene øret inntil hodeputa, refrengene svulmer av gjennomprodusert vokal i opptil flere lag. Melodisansen er det også lite å si på. Tekstene domineres av lett eksistensielle og kryptiske problemstillinger som «Du vet, vi vet, ingen vet, hva vet vi sammen?» og «Biologiske trekk, hva har det med musikken å gjøre?». Men en viss emosjonalitet hører sjangeren til. Tittelen på albumet fungerer uansett – tilsiktet eller utilsiktet – som et slags alibi for vokalist Hanna Reisnes Moens «gammel-unge» selvransakelser.

I alle henseende er Dr. Daniel ganske så vanskelig å bedømme: en utgivelse spekket med enerverende, iørefallende, påtrengende og veslevoksne poppunk-låter, som samtidig er så tilforlatelige at man føler seg gammel om man skulle finne på å motsi dem for mye.