Til indierockeren

Noen band får uforholdsmessig lite (kommersiell) oppmerksomhet i forhold til innflytelsen de har hatt. Enhver kompetent indieaner vil trekke fram Pavement som et av de mest retningsgivende bandene i denne etter hvert så utvaska og selvutslettende sjangeren. Og i samme slengen vil vedkommende kalle all ny indierock for dritt.

Pavement leverer enkel, halvsær, melodisk poprock utført med en tilsynelatende halvsløv lakonisk likegyldighet (den som gjorde det kule på nittitallet kult) til alt og alle, pakket inn i en skikkelig Lo-fi-produksjon («dårlig lyd med vilje»). Alt dette kanskje nettopp for å markere denne uavhengigheten som ligger i sjangerens navn.

Alt var selvfølgelig ikke bedre før, og man skal ikke forherlige ting bare fordi det er gammalt eller «førstegenerasjons». Web 2.0, for eksempel. Mye bedre enn førsteutgaven. Samme med nyere anestesimedisin. Men i noen tilfeller er originalen, førstegenerasjonen, både bedre og mer sjarmerende enn etterkommerne. Som med Olsenbanden, Nintendo og – ja – indierock.

Quarantine… er derfor skiva du skal kjøpe deg nå, som skal hjelpe deg å forstå det diskantile infernoet av et leven du kommer til å møte på Øya i august. For som indierocker skal du dit. Og du skal høre Pavement. Og da er det flaut å ikke henge med.