Noen ting her i verden faller definitivt langt utenfor det konvensjonelle. Lisa Dillans Arousal er et slikt verk. Og i likhet med mye annet som i løpet av det siste året har fått meg til å stirre på stereoanlegget i ren, apatisk fortvilelse, er dette skapt av en tidligere student fra Norges musikkhøgskole. Jeg tror jeg ser et mønster. Er det kommet til et veiskille i måten unge, utdannede musikere arbeider? Har så mye blitt gjort at den eneste ruten utenom allfarvei tar oss bevisst gjennom musikalske landskap der ingen har satt sin fot før? «Gu gu ru degg degg dereg, gogolog glugg glugg bobb doing doing,» synger, joiker eller mumler Dillan gjennom store deler av skiven, og for mange vil det hele høres mer ut som en sending fra Mars enn musikk. Det skal derimot ikke en særing til for å skjønne at hennes vokale dybde og allsidighet tilhører det absolutte toppsjiktet, for til tider synger Dillan hypnotisk vakkert. Så, er platen verdt å høre på? Svaret er at jeg rett og slett ikke har noen anelse. Er det frijazz? Vel... Fri-indie? Nja... Frittsvevende? Definitivt. Jeg for min del tenkte med en gang på når små barn spontant utbryter utrykk som «sprkaøkrjrøpøsfblob» og med stolthet proklamerer at det, ja, det ingen som har sagt før, noensinne. «Greit,» sukker far oppgitt, og heller seg en ny Campari.