2010-03-24

Ho, ho! Disharmoni i svensk Kardemommeby. Men har vi ikke vært her før?

I Fatter’n følger vi regissørens faktiske far Jan Fares som den single, middelaldrende protagonisten på jakt etter kjærligheten. Hans sønn, som er spilt så overfladisk at han kunne vært erstattet med et skilt og en kassettspiller, er ikke i stand til å få barn med sin kone, så paret har derfor bestemt seg for å adoptere.

Det er her filmen påbegynner sitt halvannen time lange hoveddrama, for faren er tydeligvis for tradisjonsbundet og reaksjonær til å takle at hans sønns lender ikke kan fremme avkom. Så i en elaborert graviditetssvindel går hans stakkars kone fra starten av med en slags falsk kulemage under genseren, som far selvsagt svelger – sluk, agn, søkke og snøre. Det er problemstillinger som dette, og det er mange av dem, som gjør filmen gjennomgående lite troverdig.

Det virker som om Fares ikke helt har klart å bestemme seg for hva han vil Fatter’n skal være. Filmen transponerer nemlig mellom tåredryppende drama og slapstickkomedie så simpel at den ville fått Helan og Halvan til å vende seg om flaue i fjeset. Med andre ord virker alt unaturlig og veldig resirkulert fra Fares tidligere filmer, og jeg håper han neste gang velger å vende blikket utenfor den svenske forstaden.

Axel M.K Hærland