Skal CD-formatet forsvare sin eksistensberettigelse i jungelen av Spotify, iTunes og ulovlig nedlastning, kan en høynet samlerobjektfaktor være veien å gå. Omslaget til dobbelalbumet Puzzle/The Detective er intet mindre enn en 32-siders kunstbok, med nesten utelukkende bilder man kunne sagt veldig mye fint om.

Det skal vi ikke gjøre her. Bandet spiller episk emorock, som fint kunne vært fremført i et stadion uten at noen ville reagert særlig på det. Her er både strykere, klokkespill og steelgitar. Vokalen har et fint og sårt uttrykk som kler tekstene de gangene disse er mulig å høre i det mektige lydbildet. Brorparten av låtene nærmer seg timinuttersmerket, og bygger seg langsomt – nærmest umerkelig – opp til klimaks. Det er velkomponert, velprodusert og velspilt.

Men av en eller annen grunn lar jeg meg likevel ikke gripe. Kanskje fordi musikken til tider virker overprodusert? Kanskje skulle de tonet ned strykerne og skrudd ned romklangknotten på gitarforsterkeren, så vokalen kom mer til sin rett? Kanskje er jeg bare en følelsesløs, gammel grinebiter?

I alle tilfeller låter dette først og fremst «flinkt», og jeg tviler sterkt på at dét var bandets fremste ambisjon. Det er ikke et sunnhetstegn at omslaget til en skive er mer engasjerende enn musikken.