Det er utvilsomt modig å skrive miljø-thriller, familiedrama, hverdagsfilosofi og samtidskritikk, alt pakket inn på knappe 300 sider. Men mot er ikke alltid det samme som suksess. Balansegangen i Ctrl Alt Delete går mellom genuine oppvekstskildringer og et thrillerplott i Stieg Larsson-stil. Vi møter historiene til den afrikanske faren og den norskafrikanske hovedpersonen, som virker å gi et innblikk i forfatterens egen bakgrunn. Og fortellingens «jeg» blir tegnet som en sympatisk psykopat som jobber for å ta livet av menneskeheten for å redde planeten. Begge historiene har potensial, men kombinasjonen fungerer dårlig, og ødelegges av en tredje ingrediens – en fest som danner rammefortellingen. Med den ene banalt kritiske kommentaren om samfunnet etter den andre, om alt fra fattigdom til bygde-Norge og vaginale fødsler, skal snusfornuft formidles av hovedpersonen. Her virker det som om Sibeko ikke klarer å skille mellom seg selv og sitt, og leserens opplevelse av det genuine i det fiktive. Talende er det at mengden av personlig pronomen i første person entall i denne boken er på et selvbiografinivå. Jeg, meg, min og mitt er ordene som er hyppigst brukt, kanskje nettopp fordi det er historien om og for forfatteren selv, fremfor en thriller for andre.