Snaue tre ukers unntakstilstand er over. Nå kommer abstinensene.

Du har sittet oppe til lenge etter leggetid fordi du bare måtte få med deg lagkonkurransen i kombinert, og du har hatt alvorlige problemer med jetlag etter at du døgnet for å se åpningsseremonien. Det har vært en følelsesmessig berg- og dalbane. Du har vært gjennom himmel og helvete på daglig basis.

Bortforklaringer og unnskyldninger er en naturlig del av et OL, og innledningsvis ble metaforen «stang ut» merkelig nok brukt for å forklare sviktende resultater i langrenn. Heldigvis endte vi opp med flere gull enn svenskene, og her har vi kommet til et sentralt poeng: aldri hater vi svenskene mer enn under OL. Greit med partysvensker i Oslo, altså, men å slå oss i langrenn er direkte respektløst.

Det blir hardt å komme tilbake til hverdagen. Den nasjonalistiske feberen som har herjet landet må kureres, og med unntak av visse miljøer, er det ikke lenger akseptabelt å kreve tilbake Jämtland og Härjedalen med våpenmakt. Deretter må de daglige samtalene dreies rundt nye temaer. Plutselig regnes man igjen som sosialt tilbakestående i det man innleder en samtale om de offisielle vektreglene i skeleton.

Nå ligger du i fosterstilling foran NRK og trygler om mer. Heldigvis er Paralympics like rundt hjørnet.