Å lage en spillefilm om John Lennons omdiskuterte postpubertale ungdomsår kan mildt sagt sies å være et ambisiøst, kanskje til og med litt vågalt, prosjekt. Så og si alle siviliserte mennesker har tross alt en mening om The Beatles, og særlig deres genierklærte, Yoko-drassende frontfigur. Nowhere Boy har med andre ord et bredt publikum å tilfredsstille. Så lykkes debutregissør Sam Taylor Wood i sin ambisjon? Vel, ja... absolutt, ja. Filmen omhandler først og fremst trekantdramaet med Lennons stivnakkede tante og frigjorte mor – som etter å ha forlatt ham tidlig i livet igjen blir en sentral og etterlengtet del av hans hverdag. Dette avbildes ofte med tårefuktig drama og overalt meget overbevisende skuespill, blant annet fra 19 år gamle hovedrolle­innehaver og kjekkasfoster Aaron Johnson. Johnson portretterer en Lennon som til tider står frem som en kødd av dimensjoner, enten han juler opp en 15 år gammel Paul McCartney eller nonchalant fingrer en skolepike oppetter en trestamme. Men alt i alt virker det hele veldig autentisk. Nowhere Boy er et fengslende portrett og et vellykket filmatisk stunt som jeg tror de fleste vil få noe ut av. Med mindre du ikke liker Beatles, selvfølgelig. I så fall, kjøp Revolver og bruk den på deg selv.