Arbeiderbevegelsens gamle storstue egner seg sikkert brillefint for hodeskalledyrkende frimurere. Den egner seg mindre som klubbscene.

Ukedag. Kveldens siste konsert. Nummer to for bandet denne kvelden. Rundt 100 vitner. Ikke et dundrende godt utgangspunkt. Ei heller et minneverdig resultat.
Kontrasten mellom det høytidelige og historiske i det norske sosialdemokratiets gamle storsal, og orkesterets likeframme fremtoning og ubestemmelige tonekunst, er morsomt i fem minutter. Grunnet en hel del trivielle tilfeldigheter var dette mitt fjerde forsøk på å beskue de sjangerbrekkende nerdefrikene i Ungdomskulen. Bittert. Kanskje er det litt derfor jeg blir stående resten av konserten og drømme om hvordan dette ville utartet seg på en av by:Larms mindre klubbscener.
Trioen leverer imidlertid helt greit. Jeg liker hvordan metalens energi og driv kombineres med indiens herlige særhet. Gjennom låter som «Moderen Drummer» og «Idunno» bombarderes i tillegg nervene i rockefoten. Mengden digresjoner i låtene er stor, og er i så måte ikke helt ulikt Becks Odelay i måten det varieres mellom fengende, melodiøse, bråkete, fæle og påtatt intetsigende. Forfriskende uforutsigbart med andre ord. Låtene kan gå fra uimotståelig interessevekkende til likeglad målløs jamming uten at man på noe som helst tidspunkt mister oppfatningen på at dette er drivende dyktige musikere som vet akkurat hva de gjør. Bevares, det leveres jo.
Men låtmaterialet er likevel ikke av en slik art at jeg rives med der jeg står i en diger gallasal med elendig lyd. Femti centimeter fra vokalist Kristian Stockhaus’ Ibsen-koteletter på en intim klubbscene er nok opplevelsen en helt annet.