Før Sjur Lyseid solodebuterte med fjorårets fantastiske Leap Years under navnet The Little Hands of Asphalt, ble han ofte omtalt som «Sjur som synger i Monzano». Når Monzano nå gir ut sitt andre album står det klart at soloprosjektet kanskje burde være hovedfokus for Lyseid fremover.

Det er ikke det at det Monzano gjør på By This Time... på noen som helst måte er dårlig. Plata har to-tre knallfine indiepoplåter som både tekst- og melodimessig står igjen som noen de beste Lyseid har vært med på å lage. Ett eksempel er den bittersøte slå opp-duetten «Cold Waters» hvor Norma Sass-vokalist Thea Glenton Raknes kjølige stemme står i nydelig kontrast til Lyseids intense og luftige vokal. Denne kontrasten kommer også frem i refrenget med tekstlinjene «But don’t you remember when every night was like a dream? (…) Now the water’s cold. So as we sail away I see the in-betweens».

Men ofte blir låtene enten i overkant rare og ustrukturerte («The Nombers Game»), eller bare veldig anonyme og intetsigende («Even Bluer Pills»). Og når man vet at Lyseid har gjort det bedre på egenhånd tidligere, blir det vanskelig å la være å la seg frustrere over det uforløste potensialet i skiva, fremfor å anerkjenne at dette i bunn og grunn faktisk er en ganske fin plate.