I disse reality-, blogg- og Knausgård-tider, der den intime selvutleveringen, den kritiske selvransakelsen og identitetskrisene fyller den offentlige sfære, kunne fort Mühleisens biografiske beretning om morens død blitt klein og overflødig. Det er den så bestemt ikke.

Ambivalensen i relasjonen til moren spenner mellom bitterhet, og beundring, forakt og kjærlighet. Moren klandres for å ha vært for selvoppofrende overfor barn og mann: «Måpende stod vi voksne, bortskjemte barn igjen og stirret fornærmet på denne hensynsløst egosentriske moren. Hun som hadde gjort oss til sin sentrifungalkraft i livet.» Men bunnlinja er det såre, bekreftelsessøkende: «Jeg som skal dra sverdet for deg, mamma. Er jeg i veien?»

Gjennom korte passasjer, noen ganger lik dagbokutdrag, andre ganger som lett eksistensielt tankespinn, alltid nært skildret og velskrevet, gir forfatteren en mangefasettert beretning om opplevelsen av morens død, og prosessen med bearbeidelse av den, som gir nye perspektiver på morens liv, og på eget liv. Dette fremstår nesten som antitesen til Albert Camus’ beskrivelse av samme fenomen i Den fremmede. Hun prøver å utforske sine nye perspektiver, gå i seg selv, lære noe nytt.

Leser du boka, vil du kanskje oppleve det samme. Det kan ikke skade.