I en verden hvor alt kan reproduseres, hva er egentlig virkelig? Ifølge Umberto Eco er dette spørsmålet sentralt for vår samtid. Og det er utgangspunktet for de fjorten seminaroppgavene som Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo nylig har publisert i tilpasset form.

Var «Skrik» av Munch fortsatt det samme bildet etter at det ble stjålet fra Nasjonalgalleriet og plassert i Interpols virtuelle galleri for mesterverk på avveie? Kan ugresset og graffitien som har kommet til rundt en forsømt jernbanelinje i New York være verneverdig i seg selv? Hvilken versjon av Venezia gjør størst inntrykk, den originale byen, kopien/hotellet i Las Vegas, eller kopien av kopien i Macao?

Studentene gjør en glimrende jobb med å vise hvorfor disse spørsmålene er mer problematiske enn man først antar. Derfor er det så synd at ikke alle artiklene er velskrevet nok til å bringe leseren helt i mål, med en stil som er litt journalistisk, litt akademisk, og stort sett lander litt plumpt i midten. Konsekvensen blir at man får aller mest lyst til å lese originalverkene som nesten samtlige bidrag siterer.

Alt i alt har allikevel studentene gjort en bragd. De- og rekontekstualisering av kunst og arkitektur blir plutselig noe man kan være villig til å lese en hel bok om. Eller i alle fall en liten lefse.