Platt og kjedelig trend-pop fra ponni-piratene fikk minutter til å føles som timer

2010-01-27

Jeg møtte opp på konserten med blanke ark og fargestifter tell, og syntes å ha merket meg et snev av særpreg i låtene da jeg lyttet gjennom den nye plata deres på Spotify. Den illusjonen ligger nå i tusen biter på gulvet inne på Parkteatret scene, eller kanskje den ble feid opp av vaskepersonalet på slutten av kvelden og dumpet i en container sammen med annet skrot.

Konserten åpner sterkt og med en voldsom energi, med disse åtte personene på blant annet saksofon, trompet, gitar, keyboard, fløyte og klokkespill. Åpningssangen «777» er som alle sangene deres preget av dominerende trommerytmer som driver musikken fremover, mye koring, ååå-ing og tekster som er særdeles lette å gripe om, men som føles litt klamme i håndflaten.

Noe som fort blir et irritasjonsmoment, er at resten av bandet ofte fungerer som et ekko av vokalist Joakim Johannessen. De roper ut samme ord om igjen flere ganger, og også gjerne ord som rimer på hverandre. De bedyrer faktisk fra scenen at P3 har analysert låta deres, «Sing», og funnet ut at ordet «sing» synges hele 58 ganger i løpet av sangen. Det er tydelig at tekst ikke er noe satsningsområde, og når musikken heller ikke er videre innovativ, blir ikke det samlede resultatet noe særlig bedre.

Til tross for at konserten var utsolgt og gjestelista full, klarer ikke bandet å spille opp til mer dansing enn om det var på juletrefesten på aldershjemmet til bestemora di. Låtene glir inn i hverandre og høres søvndyssende like ut, og det nærmeste man kommer et klimaks er radiohiten «Walk the Shame», som endelig vekker gjenkjennelse hos publikum.

Pony the Pirate har slengt seg på gypsy-indie bølgen med mange bandmedlemmer, ulike kombinasjoner av instrumenter, enkle og naive tekster, allsangvennlig koring og ekstremt tighte jeans. De høres omtrent ut som alle andre nye indie-pop band gjør for tiden, og ligner mer på en dårlig kopi av de svenske pop-yndlingene I’m from Barcelona enn noe innovativt nytt norsk pop-håp. Jeg er takknemlig for det relativt korte repertoaret som tvang Pony the Pirate i kne etter under en time, ellers kunne jeg kanskje ha funnet på å spise jakka mi i ren frustrasjon.

Se flere bilder på nett.

Ingvild Jacobsen • Brian Olguin (foto)