DU gikk tidligere under navnet Det är jag som är döden. Fortsetter de som på denne plata blir det en selvoppfyllende profeti – de vil dø.

Skiva kan nærmest beskrives som et konseptalbum der den røde tråden er forrige tiårs store problemer. I låta «The Night» er det fabrikkene som får gjennomgå. I tittelsporet blir boliglånskrisen behandlet og i «Thats Modern» blir vår avhengighet av data fremstilt som en umenneskeliggjøring. Det virker som DU heller vil male et bilde av vår tid enn å lage god musikk. For noe skurrer. På nesten alle låter høres en skingrende og ofte falsk mannsvokal. På de låtene der også kvinnelige gjestevokalister har fått slippe til fortsetter denne sure mannsvokalen å dominere. DU har satt seg mål i å lage en type stilfull og litt krevende elektropop, men det blir skivebom. Arrangementene og de mange vokalene blir rotete og dermed for krevende. Videre bærer plata preg av å ha blitt spilt inn i DU sitt eget studio. Ideer som kan være gode på papiret faller gjennom fordi bandet ikke har teknologien som trengs.

Platas beste låt er sistesporet «1000». Der har de latt den kvinnelige gjestevokalen få mest plass, og lydbildet er betraktelig mer nedstrippet. DU bør gjøre lignende grep med neste plate, så kanskje de redder seg fra en sikker död.