Som stor fan av filmregissøren Moodysson, kastet jeg meg over denne diktsamlingen med stor iver. Et par sider inn i boka dukker adjektiver som «likefremt» og «håndgripelig» automatisk opp i tankene. Så slutter forordet.
Selve diktsamlingen kan man heller ikke hate, men boken er muligens ikke et fruktbart utgangspunkt om man søker konkrete formuleringer. Som det påpekes i forordet, er ikke 14 dikt om lykke en diktsamling som ved første øyekast skriker «lykke», men som tidvis skildrer den ved å ta for seg nettopp det motsatte. Enten Moodysson skriver om mormoren, hjembyen, fyll, eller hvor teit han er, kan man alltid tolke et snev av melankoli i det. Handlingen er ikke alltid like opplagt, men uavhengig av om man skjønner bæret eller ei, blir man alltid grepet av stemningen. Personlig fikk jeg et enormt behov for å ligge i skje etter å ha lest diktet dag, uten at jeg helt kan forklare dette. Andre dikt fikk meg derimot til å ville drikke meg full på sprit og gjøre faenskap.

Moodysson-filmer som Fucking Åmål og Lilja 4-ever, og det faktum at han ga ut sin første diktsamling i en alder av bare 17, levner liten tvil om at denne mannen er genial. Men fremover kommer jeg nok heller til å utforske hans genialitet på lerretet, og ikke i papirform.