Beady Belles tredje album Closer er en velregissert lek med lyd. Beate og Marius beveger seg i landskapet rundt moderne norsk jazz, i Bugge Wesseltoft–tradisjonen. Så kommer det heller ikke som en overraskelse at nevnte Wesseltoft lurer i innspillingens kulisser.

I varierende tempo og uttrykksformer blander Beady Belle gammelt og nytt. Funk, pop, fusion og sampling, hele veien med stemmen i overflaten. Et øyeblikk er hun Björk, et annet Silje Nergaard, neste Simone eller Joni Mitchell, og så er hun mer Beady Belle enn noe annet.

Beady Belle har mye på hjertet. Vokalen og tekstene ligger som et element over musikken; dominerende som tekstene er, prøver de til tider å ta livet av lydbildet. Oppmerksomheten trekkes altså like mye mot det verbale som mot det musikalske, og dette er en line som Beady Belle tør å balansere. Nyere, norsk jazz er full av god bakgrunnsmusikk. Med sin nesten påtrengende sterke vokalfokus skiller Beady Belle seg fra bakgrunnen.

Beady Belle lager musikk som krever å bli lagt merke til. Når Beady Belle er smooth og funky om hverandre er de det ikke på samme enerverende måte som for eksempel D’sound. For selv om Closer er lett tilgjenglig, er den ikke så lett å gå lei.