Nok en reiseskildring. Strøksnes som kjører gjennom Europas bakgård, fra Riga til Istanbul, i en tenkeboks av metall. Men Automobil klarer i mindre grad enn de fleste reiseskildringer å gå under huden på folk og steder. Minsk er grinebiternes mekka, innbyggerne ved Tsjernobyl koser seg med soppstuing à la becquerel og ironiske visstnok er et ord i hyppig bruk. Boken er spekket med politisk historikk, egne opplevelser og anekdoter, dog noe oppstykket og springende presentert. Tankene er morsomme, om enn latterliggjørende, subjektive, men interessante.

Strøksnes har kanskje journalist–Norges skarpeste penn, men han burde ikke bruke den til å beskrive alt fra en vinkel der dritt og støv skygger for utsikten. Han burde maktet å nyansere sin vinkling noe, med mindre det han ønsker å formidle er dette: De som bor i Europas bakgård er noen fiendtlige, katolske fylliker. Dra dit og se på deres klønete horer.

Reiseskildringer skrives ofte med utgangspunkt i fascinasjon for folk og kultur, men hva er Strøksnes fascinasjon? Jeg vet sannelig ikke. Jeg skjønner ikke hva som er vitsen med å skrive en bok på nærmere fire hundre sider der man slenger dritt om Øst–Europa.