Det er ingen liten kunst å skape god handling. Den spennende fortellingens estetiske utfordringer blir ofte undervurdert, skrev Henrik Langeland en gang. Etter å ha pløyd meg gjennom Åslaug Hagas debutroman på to dager, i stadig mer sitrende forventning, må jeg si jeg er gledelig overrasket over den garvede politikerens evne til å skape et handlingsdriv det står respekt av.

Langeland skiller mellom handlingsdrevne og språkdrevne bøker. Førstnevnte gir framdrift gjennom historien og ikke formuleringene, mens sistnevnte bøker leses for sine språklige kvaliteter. Skulle jeg bedømme Hagas roman ut fra språkdrivet, er det ganske åpenbart at dette ikke er snakk om en kommende skjønnlitterær klassiker. Men det er vel heller ikke hensikten. Haga har skrevet en god, gammeldags spenningsroman som ikke vil støve ned i bokhylla.

Jeg har ikke lagt krefter i å finstudere karakterenes likheter med virkelighetens politikere. De framstår som karikerte figurer, som den keitete kulturministeren som hele tiden tabber seg ut, og den kyniske statsministeren som kun er opptatt av egen vinning. Med god hjelp fra venner avslører hovedpersonen Ane skurkene som ikke rapporterer om oljesøl i Barentshavet. Hurra for Senterpartiets grønne energiminister.