Hval som ikke slipper taket

Elise Falck reiser fra kjæreste og familie i Oslo til Andenes i Nordland. Hun forteller fiskeren Erik-Aslak at hun er marinbiolog og snart tror hele bygda at hun forsker på aldersbestemming av vågehval. Ingen vet hvorfor hun egentlig er der. Er det fordi moren gråter om nettene, eller er det fordi hun skal få fred til å jobbe med masteroppgaven i historie? Det vet ikke Elise selv engang.

Vi får innblikk i fortiden, både faktiske hendelser og ting som kunne ha skjedd. Elise klarer ikke helt å gjøre opp med fortiden, og det plager henne. Det virker som Elise selv ikke vet hvor hun skal plassere seg i historien. Hun har ingen dømmekraft over sine egne handlinger og tanker. Hun er utro, lyver og sniker seg inn i fremmede hus for å sjekke at de som bor der sover.

Masteroppgaven hun egentlig skal jobbe med er en kontrafaktisk oppgave, og skal handle om det som kunne ha skjedd dersom det som ikke skjedde, faktisk skjedde. Det er altså det samme som Elise har problemer med å forholde seg til. Hva som kunne ha skjedd dersom faren fremdeles levde, hva som hadde skjedd om hun ikke var utro, hva som hadde skjedd om ikke moren slo henne i ansiktet.

Thelle har en trang til å beskrive alt som skjer, og det er for det meste hverdagslige ting, som å sette på vannkokeren eller dusje, og hun har en særlig tendens til å skriftlig gjengi lyder. Ta for eksempel gråmåken: Gleaooo, gleaooo, ag, ag, ag. Eller lyden av utpust og innpust: Huuuu, haaaaaa. Av og til er dette litt morsomt og er med på å drive handlingen videre, men noen ganger er det irrelevant og rett og slett irriterende pjatt. Som for eksempel å bruke syv sider på å beskrive hvordan en eventuell fuglerevulosjon ville arte seg.

En del av historien er en godt skrevet og fengslende hval av en debutroman, på hele 538 sider. Man blir sugd inn i et univers av personer og hendelser som nekter å slippe taket før du har lest romanen ferdig. Det er noe med denne boken, det er noe Thelle vil fortelle. Om man skal finne sin plass i historien må man gjøre opp med fortiden. Etter over femhundre sider sitter man igjen med en lengsel etter å bare reise langt vekk, glemme hverdagen og finne seg en fisker.