Arbor er Splashgirls andre utgivelse, og inneholder enkle melodier og små velplasserte toner spredd utover lange spor. Platen kan kanskje kategoriseres som jazz, i betydningen gode musikere med et eksperimentelt forhold til sine instrumenter. Men musikken minner egentlig mer om en stille versjon av Yo La Tengos feedbackavsporinger. I minimalistisk stil, med detaljer og repetisjoner, lukker plata lytteren inn i deres verden og lar tankene vandre.

Mørke kvelder og tidlig morgen i dis har her fått akkompagnerende lyder som gir en forestilling for tankene. Musikken er en stemme for de tause visuelle inntrykk: Blinkende gatelykter, utstillingsdukker i stengte butikker, fallende løv og varme gensere. Stemningen gir meg bilder som vortexer i metall som flyter gjennom industriområder, til små bevegelser i et tenkende ansikt. Sporene på Arbor leverer lyden til de millioner av ubevisste tanker som ligger i bakgrunnen av vår bevissthet.

Et forstyrrende element er navnet på plata. For meg virker det som en forstyrrende og hemmende henvisning tilbake til atomprøvesprengingene i Nevada på 70-tallet, som ikke yter lydene rettferdighet og setter sperrer for hva musikken kan være. Men musikken anbefales på det varmeste.