Jeg var i forkant udelt positiv til den nyeste utgivelsen til skapunk-bandet Fence. Alle sporene er tatt opp live i studio, og i albumcoveret finner vi et langt sitat av en av statsvitenskapens yppersteprester: John Rawls. Det er tydelig at disse punkegutta er opptatt av politikk. Når vi leser sangtekstene er likevel inntrykket et ganske annet. Her er det altfor mange overfladiske klisjeer av typen: «Don´t want to write another song about war. But I can´t stop until war ends» og «Have faith in the American Dream. It will get you nowhere». Ikke veldig reflektert, altså.

Selve musikken er en mild form for pop-punk ispedd sporadiske ska-rytmer, litt soul og enkelte jamaicanske beats. Ganske schizofrent. Enkelte av sporene, som for eksempel «Morning Sun», gir meg assosiasjoner til band som My Chemical Romance og sen Green Day. Fengende hvis du er en sint, rebelsk og hormonbefengt tenåringsgutt, men heller uinteressant for alle oss andre. Jeg tviler på at Fence kommer til å revolusjonere den norske skapunk-scenen eller hvilken som helst annen scene, for den saks skyld.

I presseskrivet står det at den vanligste reaksjonen på Fence er: «Jeg liker egentlig ikke sånn musikk, men dette var BRA!!!» Selv inntar jeg motsatt posisjon: Jeg liker egentlig sånn musikk, men dette var dårlig.