2009-11-11

Et eksistensielt prosjekt, en bevisst forstillelse, og en fatal avsløring. Solstads (foreløpig?) opus ultimum tematiserer livets store spørsmål, men lykkes bare delvis i å si noe betydningsfullt.

Den følelsesmessig forkrøplede Bjørn Hansen (kjent fra Roman elleve. Bok atten) blir siktet og kjent skyldig i et vanvittig forsøk på forsikringssvindel. Han tilstår, og bruker resten av sitt yrkesaktive liv på å forsone seg med å ha blitt avslørt.

Men akk! Forgjeves. Han har forlest seg på Kierkegaard, og åpenbart ikke forstått så mye. Som så mange av Solstads karakterer er Hansen preget av en kronisk oversensitivitet overfor seg selv, og kommer ingen vei. Det lille han foretar seg, og alt han burde ha foretatt seg, men aldri gjorde, tolkes og omtolkes ut i det kjedsommelige.

Og ja, det hele blir unektelig litt kjedelig. De snirklete og uendelig lange setningene som har gjort Solstad til Solstad er erstattet av en refererende og til tider nesten telegrafisk stil. Og et referat fra livet til en halvstudert, resignert og selvsentrert svindler som ikke lenger har tro på at han kommer til å finne en mening med tilværelsen, blir til syvende og sist lite givende.

Dessverre, får man vel legge til, for temaene hadde fortjent en bedre behandling.

Magnus Løvold