2009-11-11

Du skal lete lenge for å finne noe som er mer indie enn månedens utgave av tidsskriftet Utflukt. Den byr på ti fanziner (altså uavhengige, hjemmesnekra småblekker), veldig alternativt innbundet i plastposer. Når fanzinene som presenteres i tillegg har navn i gaten «trusö – greatest tits», «kønst» og «jeg!», og trusen på førstnevntes forside attpåtil er laget av bacon, er det lett å la seg avskrekke.

I så fall mister man et besnærende innblikk i en skjev og motstrøms bevegelse. For å stjele Utflukts egne formuleringer: «som all tekstproduksjon utenfor reklamespråkets hegemoniske sfære, er (fanzinene) født ut av større ambisjoner». De er fjellstøe klipper i informasjonsrevolusjonselven som eroderer vekk alt som ikke er overfladisk. Uavhengige talerør blant de avstumpede massemediene. Jeg har tro på fanzinen!

Med sånne forventninger er fallhøyden stor, innser jeg idet jeg slår opp på en test som skal fortelle meg hvilket soyaprodukt jeg er. Men jeg biter tennene sammen. Fanzinene skal få en skikkelig sjanse.

Og det fortjener de. Plutselig har jeg pløyet meg gjennom dem alle sammen, fortapt meg i dem i litt over en time, litt som man som barn kunne pusle med ting lenge etter at kjedsomheten rasjonelt sett burde meldt seg.

Emil Flatø