Oslos undergrunn har i de siste årene blitt mer spiselig for et større publikum, etter å ha blitt befolket med band som My Little Pony, Hiawata! og The Little Hands of Asphalt. Nå presenteres den i tilgjengelig innpakning, gjennom samleplata Oslo 2, som er en oppfølger til fjorårets hit Oslo!.

Årets samleplate består hovedsakelig av ung og ufarlig indiepop. Mange av låtene framstår som overveldende naive. «France» med Children and Corpses Playing in the Street er for eksempel en i overkant sukkersøt låt som slikker deg innsmigrende i øret uten å følge opp med mer heftige framstøt, og «Born in the 80s» med Norma Sass frambringer den urovekkende mistanken om at noen har fått i seg en overdose med Julie Andrews-filmer.

For all del, plata er behagelig i all sin sorgløshet, og har sine lyspunkter. Blant annet Therese Aunes lett vemodige «Chameleon» og Firetop Mountains energiske «How Can You Dance at a Time Like This?» som er en udiskutabel humøroppstiver. Likevel er jeg fristet til å si at plata får meg til å savne særheten og upolertheten som sies å prege indieånden. Men da bekrefter jeg jo Bendik Wolds hypotese om hva unge kvinner med master i litt.vit. mener om sine likesinnedes kulturpreferanser. Lite egenart å spore her, altså, både fra plata og anmelder.