Det finnes et utall flotte filmer om trivialiteter. Filmer som ved hjelp av enorme budsjetter, gjennomkomponerte bilder og dramaturgisk finesse narrer oss til å tro at de er gode. Der man sitter i kinomørket og sveiseblindes av filmens form, glemmer man helt at den mangler en historie. Men, litt tanketom moro tar man sjelden skade av.

Verre er det når de viktige historiene får motsatt behandling. Når formspråket ikke er sterkt nok til å formidle en historie slik den har fortjent. Enda mer problematisk blir det når historien er sann.

For snart elleve år siden gikk noe fryktelig galt i Rwanda. Det som skulle være slutten på en borgerkrig og begynnelsen på en fredsprosess endte i et av historiens største blodbad. Hutuene gikk til angrep på sine landsmenn Tutsiene, med mål om å utrydde dem. I mellomtiden knep verdenssamfunnet øynene sammen og håpet at det hele skulle gå over. Det gjorde det først etter tre måneder, da over 800.000 mennesker var blitt drept i et av de verste folkemordene verden har sett.

Ut av dette infernoet har regissør Terry George trukket den sanne historien om Paul Rusesabagina (Don Cheadle) som reddet over tusen mennesker fra Hutu–militsen ved å la dem søke tilflukt på hans luksushotell i hovedstaden Kinshasa.

Hotell Rwanda kunne ha blitt en Schindlers Liste fra det afrikanske folkemordet, men dessverre er ikke George velsignet med Spielbergs nærmest ubegrensede evner og ressurser. Assosiasjonene går til tv–film–sjangeren der historien fortelles på enkleste vis, uten kreative grep, verken visuelt eller fortellermessig.

Samtidig er det umulig å ikke bli berørt. Ikke først og fremst av de blodige drapene, men skildringene av den kyniske vurderingen av vestlige menneskeliv som mer verdt enn afrikanske.

Hotell Rwanda er middelmådig filmhåndverk, men fortjener din oppmerksomhet fordi den er viktig. Og fordi verden ikke nødvendigvis har blitt et bedre sted på elleve år.