Svenske Moneybrother, også kjent som Anders Wendin, leverer med To Die Alone et album som definitivt lever opp til de enorme forventningene etter det kritikerroste debut–albumet Blood Panic. Første kutt åpner friskt med vakre fioliner og en nærmest Håkan Hellströmsk energi og sterke melodier bærer skiva videre. Klinedans–låter og potensielle radiohiter veksler mellom å fortelle om lengsler, ulykkelig kjærlighet og jenter sendt fra oven. Ingen nye temaer med andre ord – men det funker.

Ta balladen «It ain\'t gonna work» som eksempel. Her finnes absolutt potensial for fremtidige klassikere. Og han har en behagelig stemme, Wendin. Dens litt hese og klagende klang fungerer særlig bra på fintriste sutrelåter som «I\'m not ready for it, Jo». Foruten koselåtene, svinger det så bra som soul–poprock kan gjøre, det hele pent innpakket i en tett produksjon med koring, strykere og enkelte triste sologitarer med ekko.

Men det blir jo voldsomt skoleflinkt da. De storstilte strykerarrangementene og de til tider vel korede refrengene gjør lydbildet litt for pompøst for min del. Misforstå meg rett, han kan dette med å lage musikk. Fans får den oppfølgeren de vil ha, og det er pent. Men utover det er det mer vellagd enn det er spennende.