2009-11-04

En grafiker fotoleste bøker om design og fortalte at det ga de kunstneriske evnene hans et løft. En ny huseier fotoleste alle interiørbøker han fant. Venner som hjalp ham med oppussingen, ble forbløffet over hvor mye han kunne, og begynte å ringe ham for å be om råd.

Boka PhotoReading, med undertittelen Lær å lese med superhastighet, er full av slike eksempler. Her følger mitt eget bidrag: En anmelder i en studentavis prøvde å lære seg å fotolese ved å lese boka PhotoReading, men innså raskt at det må nok mer til enn som så. Det å skulle ta innover seg så ekstremt mye informasjon, veiledning, tips, praktiske øvelser, samt argumenter om tankekraftens fortreffelighet (vår tids sterkeste sans?) som denne boka bestod av, var mer krevende enn lovnadene på omslaget skulle tilsi.

Det var ikke det at anmelderen ikke trodde på det å kunne øve seg opp til å bli en hurtigleser, for i så fall ville han vært uegnet til å mene noe om boka. Saken er at all den tid denne boka krever en ekstrem motivasjon, konsentrasjon, tålmodighet og viljestyrke, er den antagelig best egnet som en forberedelse til et kurs i fotolesing, heller enn som selvstendig veiledning. Anmelderen konkluderte med å anbefale folk å prøve selv, men advarte om at det ville være nødvendig å sette av veldig mye tid.

Øystein Aldridge