Ingen kan påstå at Ms. Norway ikke er pen. Hun er det. Hun har langt blondt hår og et smil som selv etter å ha tatt omveien via kamera, kabelnettverk og TV–skjerm føles som om det er myntet på nettopp deg. Du kan ikke si at hun er dum heller; kanskje det faktisk er dette hun aller helst vil gjøre i livet. Du har sett intervjuer, og alt hun sa var helt greit. Hun hyllet ikke Satan eller noe.

Så hvorfor er du kvalm da? Er det fordi du kjente henne før? Før hun frivillig lot folkets forventninger om hva som er pent slipe bort enhver original og uforutsigbar detalj hos henne? Eller kanskje det er vissheten om at smilet og de sterile ordene ikke er myntet på nettopp deg, men på alle som ser på TV–Norge akkurat nå. På hvem som helst, eller ingen, som det også heter. Kanskje du rett og slett føler deg altfor voksen der du sitter. Unge mennesker burde ikke ta til seg slik knusende konsensuspropanganda. Du vil ikke ha løgner, du vil ha sannhet eller eventyr. Kjærlighet eller porno.

Hun er pen, for all del, hun er Ms. Norway for pokker, kåret av eksperter. Men ikke all penhet er skjønnhet. Noe penhet får deg til å skrike etter imperfeksjoner, etter friksjon.

Det er på tide å skru av TV–en og ta en tur på gata for å minne deg sjøl på at du faktisk liker damer.