Lukas Moodyssons siste film er en grumsete cocktail av kroppslig fornedring og følelsesmessig forskansning. Handlingen utspiller seg i en klam forstadsleilighet hvor fire mennesker har isolert seg totalt fra omverdenen. Tre av dem lager amatørporno. Sistemann, produsentens sønn, gjør sitt beste for å stenge de andres nærvær ute. Han flykter, men ikke ut i lyset. Det er en flukt innover. Tilbake til fosterstilling.

Ett hål i mitt hjärta viser pornoindustriens søppeldynge i all sin motbydelige bravur. Søppelet får vi anbrakt i voksne porsjoner, men Moodysson er ikke moraliserende. Snarere bruker han pornorammen for å synliggjøre noe mer universelt: Menneskets hjemløshet i verden – uttrykt særlig i vår søken etter tilhørighet. I en stadig mer individualiserende tid antar denne letingen ofte form av en nærmest blind streben etter bekreftelse av egen eksistens. Det er nettopp dette Tess, filmens kvinnelige ansikt, gir uttrykk for når hun hvisker: Krama mig. Knulla mig. Döda mig.

Regien er god, skuespillet ekte, men for kommunikasjonens del kunne man spart litt på grumset. Helheten blir nemlig noe overlesset, med fare for at filmopplevelsen drukner i gjørma.