Radiotjenesten er studentnyhetssatire, noe som er (kremt) utfordrende å anmelde i Universitas. Metatekstualitetshelvete.

Litteraturviteren Per Thomas Andersen sier at et symptom på kvalitet er fysiske utslag. Gysninger, våte øyne, latter. Så OK: Tre sendinger à tretti minutter. Henslengt på sofaen en fredag, passe sliten, fører jeg lattertabell. Tilløp til latter får en halv strek, «ha ha!» får én strek. Første sending ender opp på sju streker. Bra start! Fratrukket sangene ler jeg gjennomsnittlig hvert tredje minutt. Mulig det hjalp å varme opp, for neste halvtime fikk ti og en halv strek, som gir en latterfrekvens på 1,8 – tilsvarende et bra vorspiel. Siste sending klarer de ikke holde nivået helt, med kun fem markeringer i tabellen.

Er det skarpt? Aktuelt? Gjenkjennbart? Over halvparten av tida: Ja. Som forklaringen på hvorfor Grisefesten gikk i underskudd. Eller forslagene på hva fag burdehete. Forskningsmeldingen formidlet som Michael Jacksons «Man in the Mirror» er rett og slett genial. Som salige Jackson ser Radiotjenesten seg i speilet. Du kan ikke ta dem på at de er teite. De sier det sjøl: «Radiotjenesten – blir veldig ofte alt for dumt». Men det forplanter seg i kroppen. Og dét er symptom på god kvalitet.