Tragikomisk diktdebut

Audun Mortensen skriver dikt om hvordan det er å være ung (pop)kulturinteressert mann i byen i 2009. Samtidig iscenesetter han seg selv som en ganske ensom og tragikomisk karakter som bruker alt for mye tid foran Mac-en mens han skriver, tenker, konsumerer, googler rare ord og ordsammensetninger og masturberer.

En del av diktene hans kunne nesten like gjerne kunne vært hengt opp som kunst, fordi det ofte eksperimenteres med form, og fordi diktene av og til er repetitive og nesten messende i stilen, noe som kan minne om en del kunstfilmer. Et av høydepunktene er et tjuesekssiders langt assosiasjonsdikt som begynner og slutter med konstateringen «‘ekte kjærlighet’ er en ‘gimmik’», og som underveis både er hysterisk morsomt og nesten skremmende i det at man (jeg) flere ganger får de samme assosiasjonene selv om de i utgangspunktet ikke virker som de mest opplagte. Denne gjenkjennelsesfaktoren, kombinert med den alltid tilstedeværende humoren er noe av det som gjør denne diktsamlingen til særdeles god lesning. Samtidig tar Mortensen en del språklige valg som fascinerer og som det er vanskelig å forholde seg likegyldig til.

Uansett har Audun Mortensen med denne diktdebuten gitt meg en av de bedre leseopplevelsene jeg har hatt på en god stund. Les!