Kontrastene mellom Bellman og Tommy Tokyo and Starving for my Gravy bidro til å forsterke særpreget ved bandene.

2009-10-21

Med lavmælt fiolin og cello i bakgrunnen spiller Bellman den nedtonede akustiske låta «Sculp me a dream» og vokalist Arne Johan Rauans lyse stemme lyder, om mulig, enda mer hudløs enn vanlig. Paint me a picture but leave out the white, the colour’s too bright for me, synger han ytterst varsomt. All uro som måtte være igjen i publikummerne etter en lang uke går over i en beroligende, nærmest flytende tilstand.

Inntrykket av utenomjordisk harmoni forsterkes når bandet lar grønne, nordlysaktige effekter spille i bakgrunnen mot slutten av konserten, mens de gjør en urframføring av den nye sangen «When the music attacks». Det kan virke langt fra Bellmans skjøre drømmerier til Tommy Tokyos værbitte snakkesynging.

Tommy Tokyo minner mest om en litt medtatt landstryker som bærer på mange nedbrytende opplevelser som han må lire av seg for å få fred i sinnet. Tekstene er tilsynelatende svært personlige, og temmelig desillusjonerte. I «Dead upon a chair» heter det for eksempel at I didn’t turn out right, look into the doctor’s eyes, nothing there but dust, so I know the case is lost. Kyllingfiguren som henger ned fra mikrofonen virker heller ikke som en særlig oppløftende maskot. Men vokalistens lett kaotiske og sleivete framføring er høyst sjarmerende. Han gådanser på scenen med spastiske armbevegelser under så å si hele konserten, i motsetning til Rauan som for det meste ble stående helt stille.

I Storsalen på Chateau Neuf blir det ekstra tydelig at antall publikummere er litt glissent, når man kaster et blikk på de mange tomme stolradene. Når det er sagt, er det ikke noe å si på entusiasmen hos de frammøtte, spesielt når Tommy Tokyo and Starving for my Gravy spiller.

Det kan til en viss grad skyldes at de har fått med seg gode venner denne kvelden. Blant annet dedikerer vokalist Tommy Ottosen låta «The circle must be broken» til «en av Nord-Europas beste kokker, som er her i kveld og han heter Leif-André». Likevel ser det ut til at de fleste i salen som later til å kjenne Tommy Tokyos repertoar ut og inn og etterlyser favorittlåtene sine høylytt, ikke er bekjente av bandet, men rett og slett ihuga fans.

Christine Skogen Nyhagen • Brian Olguin (foto)