Var det et noe ambisiøst prosjekt de bookingansvarlige ved Studentersamfundet dro i gang, da de valgte å sette av Storsalen til onsdagens Rune Grammofon-session med Supersilent, Huntsville og Low Frequency in Stereo? Etter markedsføringen å dømme, var det virkelig slik. Etter komforten å dømme, bør de relativt få oppmøtte være takknemlige. Over tre timer med konsert er ganske enkelt for lenge om man må stå.

For undertegnede er moshpit-tiden tilbakelagt: Det er nærmest med vemod jeg innrømmer hvor godt det er å sitte på konsert. Samtidig er både Supersilent og Huntsville, som de improvisasjonsbandene de er, kort og godt sittemusikk. Low Frequency in Stereo er derimot ikke det. Derfor skapte den glisne salen en følelse av utakknemlighet overfor bandet, som leverte en energisk opptreden. Huntsville er nok bandet som kom best ut av onsdagens konsert med sin stødige impro, men nok om det:

Det var Supersilent som hadde mest å tape. Det var nemlig knyttet mest spenning til superbandet, som for første gang spilte som trio, uten trommis Jarle Vespestad. Arve Henriksen er en dyktig og svært allsidig musiker. Men å tro at hans evne til både å spille trompet og trommer skulle fylle rommet etter Vespestad er i beste fall naivt, i verste fall innbilsk.