«I try so hard not to hate you now, but I swear to God that you’re no good», synger Pål Angelskår i låta Dorian Leaving the Table in Rage. Han har så rett, så rett.

Å høre på den nye skiva til Minor Majority er litt som å drukne i honning. Den søte mykheten omfavner deg i et fast, men ømfintlig grep. Du kjenner deg avslappet og setter pris på det melankolske og tunge draget som sakte omfavner kroppen din. Men etter hvert begynner du å skjønne at noe er veldig galt.

Det er nesten ingen bevegelse annet enn nedover i tristheten. På vei mot avgrunnen er det imidlertid enkelte luftlommer. Låter der honningen slipper litt tak. Tekstene handler fortssatt om vanskelig eller umulig kjærlighet, men på spor som «Dance», «To Let Go» og tittellåta kan en bevege seg mer fritt. Vokalist og låtskriver Angelskårs stemme er fortsatt like monoton og sart, men musikken er mer eksperimentell og up-beat. Elementer av synth, plukkende fioliner og country skaper effektive motsetninger til de triste tekstene. «Dance» er for eksempel noe så utypisk som en Minor Majority-låt det faktisk går an å danse til.

På tross av disse lyspunktene kommer en ikke unna at dette er en kjedelig plate. Det virker som bandet har låst seg i tristessen de er blitt så kjent med, og ikke tør, eller klarer å rive seg løs. Det virker som at de, som meg, er fanget i honningmyra.