Det er nesten 15 år siden jazzikonet Keith Jarrett sist ga ut en ansamling av soloimprovisasjon og dette kan egentlig bare vitne om en ting: At mannen er noe av en perfeksjonist. Godt er det, fordi det virker i dag som om praktisk talt alle konserter og opptredener over hele underholdningsscenen blir gjort tilgjengelige. En rask runde på iTunes og du kan på fem minutter laste ned re-mastrede opptak av den aktuelle artistens korpsøvinger fra femteklasse, som for meg gjør at mye av eksklusiviteten ofte faller bort.

Derfor, når Jarrett etter så lang tid bestemmer seg for å gi ut en plate med opptak fra hans improviserte solopianokonserter, må det bety at han føler dette er noe som fortjener å bli hørt. Og det gjør det. Som alltid er hans konserter preget av intens emosjonell tilstedeværelse og sporadisk sang på toppen av pianoet, som fungerer meget bra.

Det som fascinerer meg med Jarrett, ved siden av hans enestående teknikk, rytme og tilstedeværelse, er evnen til å servere sitt publikum en helt unik og distinkt musikalsk meny hver gang han setter fingrene til tangentene. Fra svevende og lekent til dypt melankolsk: Han trekker oss inn i varmen og fanger vår oppmerksomhet med hvert anslag, hvilket gjør denne utgivelsen til et verdig testament over Jarretts begavelse.