Denne gangen skal jeg fortelle en helt ordinær historie. Slik starter Rune Christiansen sin sjette roman, og det er en svært presis analyse av det kommende. Handlingsreferatet kan nemlig oppsummeres slik: Agnes Løv blir gravid. Punktum. Dertil lærer vi henne godt å kjenne som en sammensatt person: Hun bor litt i Oslo og litt i Sveits (til tider virker hun å være mer på Gardermoen enn noe annet sted), er litt lesbisk og litt hetero, litt flink og litt slapp som doktorgradsstipendiat, litt kristen og litt ateist, litt usympatisk, men med forsonende trekk. Det hele fortoner seg svært lite spektakulært, og sjelden har begrepet «pageturner» vært en mindre passende beskrivelse for en bok.

Videre kunne man ha dratt fram en del merkelige formateringer, et par totalt unødvendige stilbrudd, noen fryktelige lange setninger, og sidevis med kvasifilosofisk pjatt, dersom man skulle være surmaget. Men ærlig talt: Denne boka er verdt å lese utelukkende på grunn av de gylne øyeblikkene. På side 201 får vi servert Det var som om de begge satt og feilberegnet en avstand, et av de lekreste språklige bildene for menneskelig diskommunikasjon undertegnede kan huske å ha lest. Da gjør det lite at det har gått tretti sider siden forrige setning som ga deg frysninger på ryggen.