Det må være en slags skjebnens ironi at musikalen 33 sanger fra underetasjen er lagt til Grusomhetens teater. Stykket er et ambisiøst forsøk på å skildre to kvinners søken etter kjærlighet i storbyen. Tragediene står i kø for hovedpersonene. Tunge temaer som vanskelig kjærlighet, lengsel og kynisk helgesjekking blir godt skildret i både musikk, skuespill og de noe ujevne sangprestasjonene.

Skuespillerne formidler smerte og lengsel på en fin måte, og kontakten med publikum er upåklagelig. Den lille salen gjør at en kommer ekstremt nært skuespillerne som holder blikket ditt lenge. Den første halvtimen er både skuespillere og scene dekket av et stort hvitt silkelaken, og publikum blir presentert for hovedpersonene og tematikken. Musikken, lakenet, og den nedstrippede scenen setter takten for en grublende, lavmælt reise inn i kvinners kjærlighets(p)syke.

Dessverre blir dette overskygget av en til tider banal og konstant oversimplifiserende tekst. Ingenting blir overlatt til fantasien og egne tolkninger. Alt er uttalt. Musikalen kunne vært hevet flere hakk om det ikke undervurderte sitt publikum: Jeg fikk følelsen av å se et stykke for voksne som var tekstet for barn. Da hjelper det lite med gjennomarbeidet koreografi og utførelse.

Spilles på Grusomhetens teater på Hausmania 17.-20. september klokken 19.