Det er et sted midt mellom andre og tredje akt at jeg begynner å duppe av, og gjennom mørket viser den selvlysende klokken min at det er gått nærmere tre timer. Opera har sjelden hastverk, og Teater Neufs «moderne» oppsetning av Guiseppe Verdis La Traviata er intet unntak.

Den moderniserte historien omhandler den luksusprostituerte Violetta, som finner sin etterlengtede kjærlighet med rikmannssønnen Alfredo på en snobbefest. Deres splittelse sørget for av Alfredos far, den mildt sagt usympatiske Giorgio (her spilt av semifinalist fra Kjempesjansen Yngve Søberg). Etter en hel del kjoleriving og generell mishandling forsones de to elskerne, men dessverre: Violetta bukker til slutt under for AIDS.

Lise Granden Berg spiller Violetta, og er utvilsomt produksjonens beste skuespiller, så vel som sanger. Hun blir akkompagnert av et vel sammensatt kor og orkester, som skal ha kudos for å ha kommet seg gjennom et særdeles komplisert musikalsk maraton uten noen nevneverdige tonale avvik.

Men at handlingen er satt til vår tid fremstår for meg som intet annet enn et effektivt kutt i kostymebudsjettet, da alle skuespillerne er ikledd batistini og paljetter, og det faktum at hun lider av AIDS skinner kun igjennom programmet jeg har i hendene. Jeg ser selvsagt poenget med å sette La Traviata til vår egen tid, et godt et, må jeg understreke - men det er selve gjennomføringen det står på. Å kun ikle alle i dress og kjole, informere publikum at heltinnen har AIDS og la det være med det, virker rett og slett noe lettvint.

På tross av at alle på scenen gjorde en god jobb, ble dette på ingen måte en uforglemmelig aften. Jeg kan dog anbefale å ta turen om du setter pris på senromantisk italiensk opera, og er villig til å inngå et eller tre kompromiss.