Første gang jeg hørte The Mars Voltas debutplate De–losed in the Comatorium sommeren 2003, tenkte jeg: Er dette det råeste jeg har hørt, eller det ekleste mølet som noen gang har truffet trommehinnene mine? Grunnet tvilen ventet jeg et par uker med å kjøpe plata, og i dag angrer jeg intet.

The Mars Volta skuffer ikke med oppfølgeren Frances The Mute. Blandingen av punk og progrock denger deg i mellomgulvet, samtidig som den gjør deg tårevåt av emosjonalitet. Igjen: Er det ekkelt, eller er det rått? Det er rått. Diskusjon over. Åpningslåten hinter om en plate mer punka enn forgjengeren; det er manisk, tight, og røft. Dog ikke lenge; låt nummer to «The Widow», bobler over av emo. Vokalist Cedric Bixler Zavala bærer seg som en dødsdømt sjel, mens Juan Alderte de la Peñas seige basspill akkompagnerer – det er her platas essens ligger. Frances The Mute flyter der De–losed in the Comatorium hakker.

Lydbildet er i tråd med bandets profil – reint og perfekt. The Mars Volta er nemlig mye av alt. De makter å lage bra musikk ut fra mektige doser emo og musikalsk mani uten å bli patetiske, og dette gjør dem unike. De få heldige som har skaffet seg billett til konserten på Rockefeller bør glede seg.